Adel Khan Farooq: Mine brødre. Aschehoug 2016.

«Mine brødre» begynner som en ungdomsbok. Hovedpersonen er en 17-åring fra Mortensrud i Oslo. Han bor sammen med foreldrene og to yngre søsken i en liten leilighet. Familien kommer opprinnelig fra Pakistan og barna er født i Norge. Islam står sentralt i livene deres. Faren driver en butikk på Tøyen og er nesten aldri hjemme. Moren er misunnelig på venninner som har bedre råd, og maser på ham om at han må få seg en jobb slik at de kan kjøpe seg bil. Han har to kompiser som han fester og stjeler bilstereoer sammen med. Han er god til å spille fotball, men etter terrorangrepet i Paris blir han konfrontert med fremmedfrykten og rasismen til noen av de andre guttene på laget hans, slik at han vurderer å slutte.

Han er forelsket i en somalisk jente som heter Faiza. Hun er en dedikert muslim og etter at de blir bedre kjent oppmuntrer hun ham til å be jevnlig. På fritiden leser de Koranen sammen.

Så en dag møter han en mann på gata, ved navn Abdullah. Mannen foreslår at han blir med til en moské på Grønland, for å be. Han liker seg der, og blir deretter kjent med nye mennesker og gradvis del av et muslimsk brorskap hvor han føler seg hjemme og akseptert. Men med tiden forstår han mennene i gruppen ikke er så fredelige som han fikk inntrykk av til å begynne med.

Etter hvert forandrer boken karakter, og blir i større grad en allmenngyldig politisk bok, en advarsel mot ekstremisme og terrorfare. Boken er både godt skrevet og veldig aktuell i tiden vi lever i. Den er både en imponerende debutroman og et viktig bidrag til samtidslitteraturen.