E. Lockhart: Vi var løgnere. Fontini, 2015

Sinclair-familien var rike og beundrede. Bestefar Harris Sinclair hadde tatt eksamen på Harvard universitetet, ble rik da han var 21 og økte siden formuen med forretninger og vellykkede aksjeinvesteringer. Han giftet seg med en vakker kone og fikk tre nydelige døtre. I Boston, på Harvard Yard og Martha’s Vineyard var de kjent for sine klær og flotte fester. Harris kjøpte seg en øy utenfor kysten av Massachusetts og skapte der et ferieparadis for sin familie. Han bygde et herskapshus på øya til seg og sin kone, og enda tre hus, ett til hver av døtrene og deres familier.

De tre døtrene fikk to, fire og ett barn, og de tre førstefødte var ganske nært hverandre i alder. Bokens forteller og hovedperson er Cadence og sammen med kusinen Mirren, fetteren Johnny og Johnnys bestevenn Gat utgjorde de tenåringsgjengen som på spøk ble kalt «de fire løgnerne» av familien.

Familien og Gat tilbragte hver eneste sommer på øya. Men løgnerne hadde lite kontakt resten av året, selv om de var nært knyttet til hverandre om sommeren. Cadence hadde vært litt avstandsforelsket i Gat, men sommeren hun var 15 fikk hun vite at Gat hadde fått seg kjæreste siden sist. Det viser seg likevel at Gat likte Cadence også, og den sommeren begynte de å snike seg vekk sammen. Cadence hadde en herlig sommer helt fram til ulykken.

En dag var Cadence alene ute for å bade og mistet bevisstheten. Hun ble funnet i strandkanten av sin mor, sammenkrøllet og halvveis under vann. Hun ble lagt inn på sykehus med lav kroppstemperatur, pustevansker og noe som sannsynligvis var en slags hodeskade. Hun husket ikke hvordan hun hadde skadet seg eller hvorfor hun hadde gått alene for å bade. Siden fulgte to år med sterke hodesmerter, hukommelsestap, stadige legeundersøkelser og sterk medisinering.

Cadence hadde tidligere vært flink på skolen, men etter ulykken hadde hun mye sykefravær, og måtte gå skoleår om igjen. Det verste var at hun aldri hørte noe fra de andre løgnerne. Hun prøvde å kontakte dem mange ganger men fikk aldri svar. Hun antok at Gat hadde gått tilbake til kjæresten han hadde før sommeren.

Den neste sommeren kom hun aldri til øya. Det hadde blitt bestemt at hun og faren skulle på ferie til Europa isteden. På grunn av sykdommen fikk hun ingen stor glede av reisen. Hun glemte det meste og endte ofte opp liggende på badegulv med store hodesmerter. Det eneste hun husket fra Roma var undersiden av et blått klosett. Hun skrev stadige e-poster til kusinen og fetteren under turen, men fikk fortsatt ingen svar.

Ett år senere, den sommeren hun var 17, kom hun tilbake til øya, hvor familien og løgnerne ventet på henne. Endelig var de alle samlet igjen. Disse ukene utgjør mesteparten av boken, og gradvis begynner Cadence å få hukommelsen tilbake. Ingen har villet snakke om hva som skjedde rundt ulykken, for legen har anbefalt at det er bedre å vente til hun begynner å huske selv.

Herfra og ut blir historien et dragsug. Intensiteten i fortellingen stiger i takt med at Cadence får minnene tilbake og slutten blir som et piskeslag, veldig dramatisk og overraskende.

Forfatteren har tidligere skrevet bøker for voksne, ungdom og barn, og har en doktorgrad i litteratur fra Columbia University. Hun heter egentlig Emily Jenkins, men tok mormorens familienavn som forfatternavn som ungdomsbokforfatter.

Vi var løgnere har blitt voldsomt godt mottatt og har fått en rekke priser:

  • Publishers Weekly: Best book of 2014
  • Goodread Choice Award Winner 2014
  • Best Young Adult Book of 2014 i A Wall Street Journal, Time Magazine, New York Times og Boston Globe.

I tillegg ble den eneste ungdomsbok blant Amazons kåring av de beste 20 bøkene fra 2014. Amazon er verdens største bokhandel.

Etter å ha lest listen over alle prisene den har fått, er det lett å tenke at dette var den beste romanen utgitt i USA i 2014. Etter å ha lest boken er det enda lettere å tenke det.