Domenico Starnone: Bånd
Bazar, 2018

Liker du Ferrante…?

Ryktene går. Er Domenico Starnone egentlig mannen bak pseudonymet Elena Ferrante? Eller er hans kone, Anita Raja, det? Kanskje skriver de som Elena Ferrante sammen?
Kanskje er ikke dette så viktig, men mange mener at denne romanen er en slags parallell til Elena Ferrantes Svikne dagar (Samlaget, 2017).

I alle fall er dette en ekteskapsroman. Og ikke om et av de lykkelige ekteskapene heller. Aldo og Vanda, deres barn Sandro og Anna skaper sammen med katten Labes og Aldos mangeårige elskerinne Lidia en noe dysfunksjonell enhet.

En dag de aldrende Aldo og Vanda kommer hjem fra ferie, er leiligheten rasert og katten forsvunnet. Møbler er ødelagt og annet inventar er revet i stykker og kastet ut over gulvene. Mens Vanda opprørt går til sengs, begynner Aldo på oppryddingen. Blant alt rotet finner han en stor konvolutt, som viser seg å inneholde en mengde brev. Brev fra Vanda. Gamle brev.

Aldo begynner å lese brevene, og sakte rulles historien ut for oss. Gjennom Vandas brev og Aldos minner, får vi vite hva som skjedde den gang de gikk fra hverandre en gang på 1970-tallet og hvordan de fant sammen igjen. Selv om de egentlig ikke har så mye følelser for hverandre og kanskje ikke passer sammen. Midt oppe i dette en datter og en sønn som forsøker å ha et forhold til både mor og far og leve et vanlig liv som barn og ungdommer. Deres syn på ekteskapet og oppveksten får vi helt mot slutten av boka, og den kan nok være overraskende for mange lesere.

Bånd er en intens roman om en dysfunksjonell familie. Til tider er den nesten ubehagelig å lese, men intensiteten i både handling og språk holder leseren fanget. Både Vandas brev og Aldos fortelling er opprivende og fascinerende lesning. Boka er tett og godt skrevet og vil nok tiltale mange av leserne som har trykket Elena Ferrante til sitt bryst.