Brooke Davis: Millie Birds bok om døde ting. Vigmostad Bjørke, 2016

Millie Bird er ei sju år gammel jente. Hun har ei bok der hun noterer inn døde ting som hun finner. Den første døde tingen hun fant var hunden Rambo. Deretter ser hun en mann som blir påkjørt, en død edderkopp, bestemor, nabokatten… Etter hvert blir det 27 døde ting listet opp i boka. Den 28. døde tingen bruker imidlertid to sider på. Der står det: «Pappaen min.»

Etter mannens død tar Millies mamma med seg datteren på et kjøpesenter. Der etterlater hun henne i en klesforretning, ber henne vente der og sier: «kommer straks tilbake.» Men Millies mamma kommer ikke tilbake. Millie venter trofast på mora i butikken og gjemmer seg der når den stenger. Til slutt sovner hun innimellom noen klær.
«Millie mente en gang at uansett hvor man sovner, vil man bestandig våkne i sin egen seng. Hun kunne sovne ved bordet, på naboens gulv, på en hest i karusellen på tivoli, men da hun våknet, lå hun under sin egen dyne og stirret opp i taket på sitt eget soverom». Det gikk etter hvert opp for henne at det var faren som ordna det slik hver gang, men nå var ikke han der lenger og Millie våkna opp i klesforretningen.

Den andre dagen i butikken blir hun kjent med Touchspesialisten Karl. Karl er 87 år gammel, enkemann og taster stadig ord ut i luften mens han snakker. Han har rømt fra gamlehjemmet og rusler rundt i kjøpesenteret.
Vi blir også kjent med Millies nabo Agatha. Agatha er ei 82 år gammel enke. Etter at mannen døde for sju år siden har hun ikke forlatt hjemmet. Hun hører ikke på radio, leser ikke aviser og posten hoper seg opp innenfor inngangsdøra. Hun fører imidlertid nøye regnskap med aldringsprosessen og noterer dataene inn i ei egen bok merket «Aldring.» Her fører hun inn kinnelastisitet, avstand fra brystvorter til livet, fremmed hårvekst, antall rynker og armdissing. Ellers bruker hun mye tid til å rope ukvemsord til forbipasserende. Her kan de få høre «For mye fregner!» «Altfor fiolett dress!» «Spisst nesegrev!» Og slik går dagene helt til Millie plutselig dukker opp utenfor huset hennes. Da blir alt annerledes.

Millie, Karl og Agatha legger ut på ei reise gjennom det vestlige Australia for å finne Millies mor. På baksida av boka står det avslutningsvis: «Sammen finner de ut at alderdom ikke er det samme som døden, at de unge kan være kloke, og at det å tillate seg selv å være trist av og til kan være nøkkelen til et lykkelig liv.»
Dette er ei bok som er vanskelig å legge fra seg. Boka er både trist og morsom, både vemodig og sprelsk. Den er på mange måter som en roadmovie – bare at den ikke er en film. Hvis du ønsker en god leseopplevelse så er nok dette ei bok å se nærmere på.

Boka finnes også som e-bok i BookBites.