Paula Fox: Lånt stas : minneroman Samlaget, 2014

Paula blir født i 1923. Foreldrene er et glamorøst jet-set-par, som absolutt ikke har planlagt å få barn. Faren er kjent manusforfatter og moren en karismatisk og temperamentsfull kvinne. En slektning henter henne ut derfra og plasserer henne hos en prest, der hun får noen lykkelige år før hun blir hentet av en annen slektning, overlatt til en av farens venner, for så å bli hentet av bestemoren. Og så videre. Og så videre.

Paula er pakken som sendes hit og dit, til New York, Hollywood, Florida, Canada og Cuba. Innimellom har hun midlertidige stopp hos foreldrene, men når de går lei, blir hun sendt videre. Moren er ganske åpenlys på at hun synes Paula er en klamp om foten og til tider virker det som om hun hater henne. Faren derimot er tydeligvis glad i Paula, men han er ikke mer skikket til å være en forelder enn sin kone. Far og datter har noen dager sammen her og der, men så er det andre ting som frister ham; deriblant alkoholen.

Til tross for dette er Paula en åpen og reflektert jentunge. Hun finner seg tilsynelatende til rette både her og der, men sier et sted i boka at hun trivdes best sammen med tjenestefolket. De så henne nemlig. Snakket med henne og stakk til henne både småkaker og gode råd.

Boka er fortalt i en tilsynelatende enkel og nøktern stil. Som livet til Paula er den springende, men handlingen blir aldri vanskelig å følge. Den usentimentale måten å fortelle historien på skaper merkelig nok ikke avstand, men tvert imot nærhet. Som leser blir jeg sjokkert over foreldrene og imponert over Paulas livsvilje. Fortellingen evner å få fram de mange små og gode øyeblikkene framfor den store, ganske triste historien.

Kanskje det er de første årene hos presten, hos onkel Elwood, som Paula kaller ham, som satte henne i stand til å se det positive i livet. Han var en person, som tydelig brydde seg om henne og forsøkte å gi henne en trygg barndom. Skildringene fra livet der er de mest «normale» i hele boka.

At det er Paula Fox’ historie vi får her i boka er hevet over enhver tvil. Men det at boka er utgitt som en minneroman, gjør at vi ikke kan stole på at alle detaljer er gjengitt slik de hendte. Men vi vet nok om Paula Fox’ virkelige liv, til å se at de store linjene nok er på plass.

Paula Fox lever fortsatt, hun ble 92 år i april 2015. Hun har skrevet flere bøker, hvorav de fleste for barn. På norsk finnes kun barneboka Slaveskipet (1974) og romanen Desperate personar (2010) i tillegg til denne. For sitt virke som barnebokforfatter fikk hun H.C. Andersenprisen i 1978.