Auður Ava Ólafsdóttir: Stiklingen Pax, 2013

22 år gamle Arnljotur Thorir, eller Lobbi, som faren kaller ham, vet ikke helt hva han vil i livet. Det eneste han vet er at han «trives i nærheten av bed». Faren vil at han skal studere, men Lobbi dras mot drivhus og planter, spesielt roser. Han har en liten datter på 9 måneder, men har lite kontakt med henne og moren hennes, Anna. Han savner sin egen mor, som hadde samme lidenskapelige forhold til planter som han selv, men som forulykket og døde for et par år siden.

Når vi møter ham i boka er han på vei til avskjedsmiddag hos faren. Han skal reise til et kloster i Sør-Europa for å ta hånd om en berømt, men forfallen rosehage. Han tar seg god tid på veien dit, og ser ikke noe galt i å ta en omvei eller to. Han er åpen og ærlig og får god kontakt med menneskene han møter på sin vei. I bagasjen har han tre stiklinger av en spesiell åttebladet rose fra morens drivhus.

Vel framme i klosteret blir han innlosjert ved siden av den filmelskende og språkmektige pater Thomas. Han tar fatt på arbeidet med å få rosehagen tilbake til sin fordums prakt. Han beskjærer og klipper, han flytter og planter. Stiklingene av åttebladsrosen slår rot og trives. Resultatene lar ikke vente på seg og Lobbi er lykkelig.

Så en dag står Anna der med datteren deres Flora Sol. Anna skal skrive ferdig en oppgave innen genetikk og Lobbi må ta seg datteren. Måten dette er beskrevet på, er noe av det fineste i hele boka. Flora Sol og Lobbi får umiddelbart kontakt og Lobbi viser henne den lille landsbyen, kirken og rosehagen.

Stiklingen er, som en anmelder så godt beskrev det, «en roman utelukkende befolket av vennlige mennesker.» [Stavanger Aftenblad] Handlingen strekker seg over få noen uker, og det finnes hverken dramatikk eller konflikter. Det som imidlertid finnes, er stemninger, refleksjoner og dialoger. Mennesker møtes og snakker sammen. Man kan kanskje si at det er en roman om det «å eksistere», om livet og døden – og alt i mellom. Dette er en roman, som sjarmerte meg skikkelig. Den er varm, lavmælt, saktegående og poetisk

Og; som åttebladsrosen, så kan man si at også Lobbi slår rot i ny jord og trives.