Ana Menéndez: På Cuba var jeg schäfer. Gyldendal 2002

Perfekt lesning til travle desemberkvelder.

I dagens USA bor det flere millioner mennesker av cubansk opprinnelse. Halvparten av dem bor i det sørlige Florida. Det hele startet da Castro tok over makten i 1959, og mange dem som dro var akademikere og intellektuelle. De hadde ikke mye til overs for Castros jordreformer og «rasket sammen sine universitetspapirer og satte kursen for Miami» – som en anmelder så treffende beskrev det.

Ana Menéndez’ foreldre var blant disse. Hun er født og oppvokst i dette eksilmiljøet i USA og har jobbet som journalist både i Florida og i California. Alle historiene i denne boka kretser rundt det kubanske eksilmiljøet i Miami, som forfatteren selvfølgelig kjenner godt.

Boka inneholder 11 historier, og nesten alle er bundet sammen via persongalleriet. En kvinne som er hovedperson i én historie, kan dukke opp som en biperson i en annen. Dette gjør at boka føles mer som en roman enn som en novellesamling.

Karakterene i På Cuba var jeg schäfer har ikke bare forlatt hjemlandet sitt, de har også mistet muligheten til å reise tilbake. Mange av de tidlige eksilkubanerne var, da de dro fra Cuba, ikke klar over at eksilet de valgte skulle bli så langvarig. For eksempel trodde ikke foreldrene til Ana at hun trengte å lære engelsk på skolen. De skulle jo tilbake til Cuba snart. Svært få fikk tatt skikkelig farvel med familie, venner og hjemlandet. Dette er med på å komplisere livet deres, og forsterker trolig følelsen av tap og savn.

I det hele skinner hennes kjærlighet til Cuba og det kubanske folket klart i gjennom i boka. For de fleste eksilkubanerne er det historiene og fortellingene om hjemlandet de savner som er det viktige, og en viss nostalgi og et visst savn finner man i flere av historiene i boka. Den er imidlertid langt fra trist og dyster, men derimot ganske sprelsk og underholdende – til tider burlesk.

I tittelnovellen sitter fire menn i en park og spiller domino. En av dem begynner å fortelle historien om den skabbete kjøteren av en blandingshund, Juanito, som har flyktet fra Cuba til nettopp USA. Han har fått ferten av ei fin, hvit puddeltispe og forsøker å få henne interessert. Tispen er imidlertid ikke interessert; «Si meg, aner du hvem du snakker til? Jeg er en rasehund av fineste avstamming, mens du er en liten, ussel bastard.» Juanito blir ganske paff over reaksjonen, men stolt som han er, parerer han: «Her i Amerika er jeg kanskje en liten, ussel bastard, men på Cuba var jeg schäfer.»