Carl Frode Tiller: Flukt.
Aschehoug, 2021

Boken har tre fortellere: Elisabet, Sakarias og deres 12 år gamle sønn Johannes. Johannes er død etter å ha blitt påkjørt av en bil. Det nærmer seg jul og de to foreldrene har skilt lag. Men de er ensomme og etter å ha besøkt sønnens grav på julaften bestemmer de seg for å tilbringe julekvelden sammen.

Elisabet er konsertpianist og alkoholiker. Hun var mye borte på turne da Johannes var barn. Det sliter hun med dårlig samvittighet for, og vender sinnet sitt mot de rundt seg, Sakarias som er bekymret for drikkingen hennes, sin far som ikke rakk hjem til Johannes’ begravelse, den moraliserende broren Robert og de ansatte ved sykehjemmet hvor moren bor. Elisabets drikker tett i sorg over sønnen, og føler at hun sviktet ham ved ikke å gi ham den støtten han trengte i livet.

Sakarias er historiker og fordyper seg i arbeid etter sønnens død. Han er rasende på den religiøse søsteren som uttalte at Johannes’ død var en straff fra Gud for at de ikke oppdro ham riktig. Han opplever også at den ensomme moren hans bebreider ham for å ikke innse at Johannes hadde et problematisk liv.

Fortellerstemmen er et jeg som glir igjennom de tre, og Johannes forteller fra sine siste dager i live. Elisabet merker hans nærvær og fortellingen hans viser seg for hennes indre øye. Hun kontakter presten sin, som avfeier det som ønsketenkning fra en sørgende mor. På julekvelden skjer det både med Elisabet og Sakarias samtidig, da Johannes snakker til dem begge.

Johannes var transseksuell, han var en jente inni seg. Når han var alene hjemme tok han på seg morens klær og sminke. Han fikk aldri venner, og hatet når foreldrene hans prøvde å overtale andre barn til være sammen med ham. I dagene før han døde hadde han med seg hunden Bonzo, som ingen vet hvor kom ifra. Bonzo passet på Johannes og vek ikke fra hans side. For denne leseren fremstår det uklart om Bonzo virkelig fantes eller om han levde i fantasien til Johannes, hunden fremstår som en guddommelig ledsager som utstråler ren kjærlighet og omsorg. Johannes likte å ta lange turer med buss sammen med hunden, og late som om de var to venninner på tur. De satt bakerst i bussen og han fant fram en hårklemme han satte i håret slik at han kunne være en vanlig jente på bussen.

Carl Frode Tiller tar i denne boken for første gang et skritt bort fra realismen han vanligvis skildrer, men den dype innsikten i sårbare og desperate menneskesinn er som alltid til stede. Dette er en svært sterk og god fortelling, et høydepunkt i et allerede strålende forfatterskap.