Ved sørenden av Kolbotnvannet ligger to øyer, Storøya og Vesleøya. Storøya har vært ubebodd, men på Vesleøya sto det lenge et lite hus.

Idyll ved vannet
Det lille huset på Vesleøya har først og fremst blitt brukt som feriested. Her kunne man trekke seg tilbake fra byens mas og larm. På varme sommerdager kunne man ta seg en forfriskende dukkert i vannet, padle eller ro en tur, eller rett og slett bare høre på bølgene som skvulpet bedagelig i fjæresteinene og nyte freden og stillheten.

Flere eiere
Øya ble skilt ut fra Gnr. 40/2 i 1911. Eier ble da H. N. Gjersøe. Seinere ble den kjøpt av M. P. Olsen. Olsen var en driftig kar i skraphandlerbransjen og skal ha gått under navnet «Fille-Olsen.»

I 1923 kjøpte Kristiania Kristelige Arbeiderforening øya. Foreningen benyttet øya flittig og til tider kunne det være ganske så folksomt der. I 1931 kunne foreningen, som nå hadde skiftet navn til Oslo Kristelige Arbeiderforening, berette at 203 personer hadde besøkt øya i løpet av foregående år. Med i dette regnskapet var ikke de familiene som også hadde feriert på øya.

Foreningen eide øya fram til 1951. Riktignok drøftet de eventuelt salg allerede i 1939, men saken ble da utsatt. Bildet er tatt en gang i perioden den kristelige arbeiderforeningen eide øya, trolig på 1920-tallet.

I 1951 kjøpte A. Haave eiendommen for 15.000 kr. At Haave kjøpte akkurat Vesleøya var nok ikke tilfeldig. Hans far hadde vært formann i Kristiania Kristelige Arbeiderforening og A. Haave hadde blitt kjent med øya allerede i 1923. Familien Haave dro ofte ut fra hovedstaden for å besøke landstedet på Vesleøya, både i helger og ferier i store deler av året.

Idyllen slår sprekker
Familien Haave fikk mange fine stunder på øya, men etter hvert ble det mer ubehagelig å oppholde seg der. Årsaken til dette var en tiltakende forurensing av Kolbotnvannet. Den ble stadig tydeligere utover på 1960- og 70-tallet. Familien Haave så seg derfor nødt til å skille seg av med eiendommen. Den ble solgt til Oppegård kommune i 1973.

Det var en tid snakk om at speiderne kunne bruke det vesle huset, men store deler av året sto det ubenyttet og uten tilsyn. Dette gikk ikke upåaktet hen. Sommeren 1974 ble bygget utsatt for omfattende hærverk og ødeleggelser. Trolig hadde en gjeng ungdommer gått i land på øya og herjet med huset. Et halvt års tid seinere, 11.februar 1975, brøt det ut brann og huset brant ned til grunnen. Brannårsaken fikk man ikke klarlagt. Bygget var ikke koblet til elektrisitetsnettet så det kunne ikke skyldes feil eller mangler med det elektriske. Da brannmannskapene kom til stedet, kunne de ikke se at noen av dørene var brutt opp. Likevel er nok den mest sannsynlige forklaringen at brannen var påtent.

Huset på Vesleøya ble aldri gjenreist, men øya ligger jo der fremdeles. Her kan man legge til med båt eller kano og gjøre et lite strandhogg. Vannkvaliteten i Kolbotnvannet har vært i fokus i flere år. På kommunens nettsider kan vi lese at vannet inneholder cyanobakterier. Dette er bakterier som ofte produserer en gift som er forbundet med en viss helserisiko. På grunn av disse bakteriene anbefales det ikke å bade i Kolbotnvannet.

Foto:
Postkort
Fotograf: ukjent.
Giver av bildet: Sigurd Killen

Kilder:
Aftenposten 12.februar 1931
Østlandets Blad 18.februar 1939, 15.juli 1974, 12.februar 1975, 13.juni 1977.

Nettsider:
Nordre Follo kommune: https://www.nordrefollo.kommune.no/tjenester/vann-og-avlop/vassdrag-og-vannmiljo/ (besøkt 23.februar 2022 kl. 10.15).
Oppegård historielags kalender 2003 (juli): http://www.oppegard-historielag.org/4file/filer/kalenderfiler/kalender%202003.pdf