Oppegård stasjon ble oppført i 1878 og tatt i bruk da Smaalensbanen åpnet i januar 1879. Stasjonen var betjent i over 100 år. Den ble fjernstyrt i 1988.

Stasjonsnavnet
Oppegård stasjon ligger i nærheten av gården Sætre, ganske langt sør i tidligere Oppegård kommune, ikke langt fra grensen til Ski. Stasjonen ligger imidlertid et godt stykke unna de gårdene som bærer Oppegård-navnet. Søndre, Østre og Vestre Oppegård ligger alle på Svartskog mye lenger vest. Hvordan kan det da ha seg at stasjonen fikk navnet Oppegård og ikke f.eks. Sætre? Regelen ved jernbaneutbygging den gangen, var at hvert kirkesogn skulle ha en stasjon med navn etter sognet. Oppegård stasjon er den første stasjonen som ble reist i tidligere Oppegård kommune. Ja, kommunen het ikke en gang Oppegård da stasjonen ble oppført. Oppegård var den gangen en del av Nesodden. Oppegård kirke som ligger på Svartskog, var sognekirke. Dermed fikk den nyoppførte stasjonen navnet Oppegård. Dette ga også etter hvert navn til tettstedet rundt.

Det er faktisk en tilsvarende situasjon også i Ski. Ski stasjon ligger ganske langt unna gårdene Nordre og Søndre Ski, men middelalderkirken er oppført på det som opprinnelig var grunnen til gården Nordre Ski. Dermed fikk både kirken og sognet navn etter gården, og i neste omgang også stasjonen og tettstedet rundt.

Stasjonsnavnet Oppegård stasjon, har for øvrig vært omstridt og ble tatt opp til revurdering i 1919. Det ble da satt ned en komité som skulle se nærmere på flere stasjonsnavn i kommunen. Et vesentlig problem med navnet Oppegård stasjon, var at posten ofte ble feilsendt. Brev og pakker som skulle til Oppegård på Svartskog, havnet i mange tilfeller på Oppegård stasjon til mottakers store frustrasjon. Det ble også reist tvil om stasjonen hadde rett til å bære navnet Oppegård. I 1919 var den ikke lenger den eneste stasjonen i kommunen og heller ikke den med størst trafikk. Sentrumsområdet rundt Kullebunden stasjon var i kraftig utvikling og trafikkmengden var klart større her. Oppegård stasjon lå jo i nærheten av gården Sætre og i Greverud skolekrets. Enkelte mente derfor at et av de navnene ville være mer passende. Selv om det var vektige argumenter for et navneskifte, vedtok kommunestyret at Oppegård stasjon skulle beholde navnet sitt. Det hører for øvrig med til historien av kommunestyret også vedtok stasjonsnavnet Kullbunn, men her grep departementet inn og bestemte at stasjonen skulle hete Kolbotn.

Plasseringen
Oppegård stasjon ble antakelig anlagt i nærheten av gården Sætre fordi bebyggelsen i dette området var forholdsvis konsentrert med flere andre gårder i nærheten. Her gikk også den gamle kirkeveien til Oppegård kirke. Her hadde folk i årtider gått og ridd på vei til og fra gudstjenester, gravferder, bryllup, konfirmasjoner og barnedåper. Veien fortsetter dessuten fra kirken og går helt ned til Bunnefjorden ved Bekkensten. Der kunne man ta båt over fjorden til Nesodden kirke de søndagene det ikke var gudstjeneste på Oppegård. Det er også forholdsvis kort vei fra stasjonen og ned til Gjersjøen som også var en viktig transportåre.

Ulykken i 1878
Historien om Oppegård stasjon begynner trist. I begynnelsen av desember 1878, før stasjonen hadde åpnet, inntraff det en tragisk ulykke på stasjonen. Arbeidene med banen var kommet så langt at det var på tide å frakte personale ut til stasjonene de skulle jobbe på. Det var ikke bare betjeningen som skulle fraktes utover fra hovedstaden. De hadde med seg både familie og flyttelass. Det ble satt opp et eget tog til dette formålet. Det var mange og mye som skulle være med. Toget besto av hele 37 vogner og ble trukket av to lokomotiver. Passasjervognene var bakerst og godsvognene rett bak lokomotivene.

Toget forlot Christiania om morgenen 6.desember. Det hadde stopp på Bekkelaget og Ljan stasjoner før Oppegård. Det var to spor ved Oppegård stasjon, men det sporet som lå nærmest stasjonen, var et buttspor som tok slutt like ved en liten bergknaus. Da toget nærmet seg stasjonen, ble det penset inn på dette buttsporet. Tanken var at det ville være praktisk både for passasjerene som skulle gå av toget og for lossingen av flyttegodset, å komme så nær stasjonen og plattformen som mulig. Lokførerne var imidlertid ukjente i området og visste ikke at de ble ledet inn på et buttspor. Selv om toget holdt lav fart, bare rundt 20 km/t, lot det seg ikke stoppe i tide. Det ble slått brems i alle de tre bremsevognene og lokførerne prøvde å stoppe opp ved å slå lokomotivene over i revers. Den svake hellingen inn mot stasjonen i kombinasjon med vekten av det svært lange toget, gjorde at sporet rett og slett ikke var langt nok. Toget dundret dermed gjennom stoppbukken på enden av sporet og videre inn i bergknausen. Det fremste lokomotivet ble slengt over på siden og ble liggende på hovedsporet. Det andre lokomotivet ble stående tverrstilt inn mot fjellet. De fremste godsvognene braste så inn i dette og ble delvis knust til pinneved. Passasjerene merket lite til ulykken siden de var plassert bakerst. Langt verre var det for de som opphold seg lenger framme, men de fleste kom fra ulykken med noen mindre skrammer. En konduktør var imidlertid ikke like heldig. Han jobbet med bremsing da toget traff fjellet og fikk brekkstangen i magen og døde.

Stasjonen
På bildet ser vi stasjonen slik den så ut i 1922. Bygningen er oppført i sveitserstil etter tegninger av arkitekt Peter Andreas Blix. Den hadde takoverheng over plattformen. Her kunne de reisende søke ly mot regn og snø. Inne i stasjonsbygningen var det leiligheter til både stasjonsmester og ekspeditør. Stasjonsbygningen ble ombygd på midten av 1930-tallet. Da ble takoverhenget fjernet, og det ble innredet innendørs venterom i 1.etasje.

Like ved stasjonsbygningen lå privetet (toalettet). Det var ikke toaletter om bord på togene den første tiden, men de reisende kunne bruke fasilitetene på stasjonene. De måtte da varsle konduktøren slik at han kunne holde igjen toget til passasjerene var klare til å dra videre.

Oppegård stasjon hadde egen stasjonsmester i over 100 år, helt fram til 1.januar 1983. Den siste stasjonsmesteren var Johnny Graham. Han var for øvrig oldebarn av landets første lokomotivfører, William Graham.

Stasjonen var betjent ei tid etter at den siste stasjonsmesteren gikk av. Norsk Jernbaneklubb opplyser at den var fjernstyrt, men betjent for ekspedering av gods og reisende i perioden 1988-91. Fra 1.januar 1991 var den ubetjent og fjernstyrt.

Bygningen er med på en oversikt over historiske bygninger i Oppegård. Det ble satt opp eget informasjonsskilt på stasjonen i 2003.

Foto:
Oppegård stasjon, 1922.
Fotograf: Carl Normann.
Kilde: Nasjonalbiblioteket (fritt tilgjengelig for bruk).

Trykte kilder:
Barca, Eivind: Oppegård kommunes historie, 1965.
Langård, Geir-Widar og Ruud, Leif Harald: Sydbaneracer og Skandiapil; glimt fra Østfoldbanen gjennom 125 år, Norsk Jernbaneklubb, Oslo 2005.
Løvland, Birger: Hilsen fra Follo, Valdres forlag, Fagernes 1998.
Oppegård blir til; artikler med emner fra Oppegårds historie, Oppegård kommune, 2015.

Nettkilder:
Lokalhistoriewiki: https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Oppeg%C3%A5rd_stasjon
Norsk Jernbaneklubb, stasjonsdatabasen: https://forsk.njk.no/stdb/index.php?mod=st&aut=&detaljert=1&Stnr=1307&sid=407&Stnr=1307&stedid=407
Oppegård historielags kalender, 1994: http://www.oppegard-historielag.org/4file/filer/kalenderfiler/kalender%201994.pdf