I 1937 holdt Misjonssambandet avskjedsselskap for misjonæren Esther Skraastad. Hun skulle da dra ut til misjonsmarken i Kina der hun ville bli gjenforent med sin forlovede, Johannes Kollerøs.

Johannes hadde reist til Kina som misjonær året før. Etter planen skulle Esther følge etter i 1937, men slutten av 1930-tallet var urolige tider både i Europa og Asia og ting gikk ikke helt som planlagt.

På bildet ser vi Esther midt i andre rad. Hennes foreldre, misjonærene Tora og Thorvald Skraastad sitter til høyre for henne. Hennes tilkommende svigerforeldre, Mathilde og Holm Kollerøs sitter til venstre for henne. De øvrige er slekt og venner av paret. Kun en av disse er identifisert, det er Ruth Kollerøs som er nummer fire fra venstre i bakerste rekke.

Misjonæren fra Ski
Det var vel neppe helt tilfeldig at Johannes valgte å bli misjonær. Hans far, Holm Kollerøs, var søndagsskolelærer ved Ski bedehus og dessuten aktiv innenfor Ski kinamisjonsforening. Det er godt mulig at farens engasjement var med på å påvirke Johannes i hans valg av yrke.

Johannes arbeidet først som handelsbetjent i tre år. Deretter tok han artium og gikk videre til Norsk luthersk misjonssambands skole. Der studerte han i to år før ferden gikk videre til Skottland. Der studerte han ved Bible Training Institute i Glasgow. I løpet av studietiden ble han kjent med misjonærdatteren Esther Skraastad fra Kristiansand. Hun hadde tidligere oppholdt seg flere år i Kina sammen med foreldrene.

I 1936 ble Johannes Kollerøs innviet til misjonær. Seinere samme år dro han til Laohokow i Sentral-Kina. Forloveden Esther skulle følge etter seinere. I følge kinamisjonens regler den gangen skulle mannen reise ut først. Det første året skulle han vie fullt og helt til språkstudiene. Dersom alt gikk etter planen kunne da den tilkommende bruden reise ut året etter.

Esthers reise
I mai 1937 fikk Esther brev fra forbundet med beskjed om at hun kunne begynne å pakke. Avreise skulle finne sted i august og reisa skulle gå med tog gjennom Sibir. Bagasjen måtte imidlertid sendes for seg selv med båt. På toget kunne hun bare ha med håndbagasje.

Slutten av 1930-tallet var ei urolig tid i Kina. I løpet av sommeren 1937 invaderte japanske soldater landet og situasjonen for misjonærene ble usikker. Esthers avreise ble utsatt i påvente av nyheter rundt forholdene for misjonærene. Esther brukte ventetiden til å lære seg kinesisk.

Først i september 1938 var situasjonen slik at det var tilrådelig å reise. Det ble imidlertid ingen togreise gjennom Sibir, men derimot ei lang båtreise. Sammen med Esther reiste også fem andre unge kvinnelige misjonærer. I likhet med Esther hadde de også en tilkommende brudgom som ventet på misjonsmarken i Kina. Det var dessuten med et par mer erfarne misjonærer i reisefølget.

Første etappe gikk fra Oslo til Hamburg med M/S Kong Ring. I Tyskland gikk de om bord i Norddeutscher Lloyds passasjerskip M/S Potsdam. Dette prektige fartøyet skulle føre Esther og de andre misjonærene til Hong Kong.

Mens skipet krysset Middelhavet, gikk gjennom Suezkanalen og videre over Det indiske hav, brygget det opp til ei politisk krise i Europa. Hitler gjorde krav på deler av Tsjekkoslovakia og Europa var på randen av krig. Esther og hennes reisefeller befant seg på et tysk skip på vei mot en britisk koloni. Dersom det brøt ut krig kunne ikke M/S Potsdam anløpe Hong Kong. Skipet ankret derfor opp ved Belawan på Sumatra og avventet nyheter fra hjemlandet. I motsatt retning kom M/S Scharnhorst. De hadde også norske misjonærer om bord, men disse var på vei hjem. Dette var et kjærkomment møte for misjonærene som var på vei til Kina. Det hadde vært sparsomt med nyheter mens de var underveis. Nå kunne de endelig få førstehånds informasjon fra gode kollegaer.

Natt til 30.september ble München-avtalen undertegnet og stormaktene styrte unna konflikt enn så lenge. For passasjerene på M/S Potsdam betydde det at skipet kunne fortsette til Hong Kong.

Den pågående krigføringen i Kina førte til at reisefølget fikk problemer med å forlate Hong Kong. Først etter to uker kunne de dra videre. Reisen gikk da med båt til Hanoi som den gangen var en del av Fransk Indokina. Derfra måtte de dra videre nordover med tog, buss, bil, båt og til fots gjennom de indre delene av Kina. Krigshandlingene la stadig hindringer i veien for reisefølget og ferden mot Laohokow ble ekstra lang. Først på julaften i 1938 nådde de målet og ble gjenforent med sine kjære. Esther hadde da ikke sett Johannes på over to år.

Like over nyttår i 1939 ble det arrangert et stort fellesbryllup for de nye misjonærene. Hele seks brudepar ble viet denne vinterdagen. På grunn av kulde kunne de ikke holde seremonien i kirken. I stedet ble Skoleheimen benyttet. Brudeparene trådte inn i salen i alfabetisk rekkefølge mens en grammofon sørget for musikken.

Et farlig arbeid
Det var slett ikke et ufarlig arbeid misjonærene sto overfor i Kina. I 1914 ble den norske misjonæren dr. Tønnes Frøyland drept i Laohokow av kinesiske røvere. En annen misjonær ble samtidig hardt skadet. I 1936, samme år som Johannes Kollerøs dro ut, ble en annen norsk misjonær, Knut Samset, tatt til fange av røvere. Iherdige forsøk på å få ham løslatt lyktes ikke og han døde i fangenskap etter noen måneder.

Den japanske frammarsjen i Kina påvirket også misjonærenes situasjon i Laohokow. De første årene lå dette området et godt stykke unna krigshandlingene, men urolighetene kom stadig nærmere. I 1944 inntok japanerne provinsen Honan og Laohokow ble utsatt for bombeangrep. I løpet av januar 1944 ble ekteparet Kollerøs sammen med de øvrige misjonærene evakuert til India av amerikanske fly. Der ble de vel mottatt av Santalmisjonens utsendte og nøt godt av deres gjestfrihet.

15.mars 1946 gikk Esther og Johannes Kollerøs om bord på skipet Thalatta i Calcutta. Omsider kunne dra hjem igjen til Norge. Hjemreisen ville ta rundt to måneder.

Misjonsvirksomheten i Kina fortsatte en kort tid etter krigen, men i juni 1948 var det slutt. De siste norske misjonærene måtte da forlate området.

Ut igjen
Esther og Johannes ble hjemme noen år etter den dramatiske tiden i Kina. De ble småbarnsforeldre og Johannes jobbet som lærer ved Hurdal Verk i et par år. I 1950 bar det imidlertid ut igjen. Denne gangen gikk ikke ferden til Kina, men til et helt annet kontinent. Nå sto misjonsmarken i Etiopia for tur. Ekteparet jobbet først i hovedstaden Addis Abeba. De var hjemme en liten periode i 1956-57. Johannes jobbet da på Fjellhaug misjonsskole. I 1957 gikk ferden tilbake til Etiopia. Denne gangen var målet den vesle byen Irgalem (Yirga Alem), 31 mil sør for hovedstaden. Der virket de fram til 1962. Johannes dro seinere også ut som misjonær til Taiwan i 1965. Han ble der fram til 1974. De siste årene var også Esther sammen med han der ute.

Sølvbryllup på TV
I 1963 kunne Esther og Johannes feire sølvbryllup. Det hadde gått 25 år siden de, sammen med fem andre brudepar, ble viet i Kina. NRK og Erik Bye hadde fått nyss om det nært forestående sølvbryllupet og ønskte å gjøre noe ekstra ut av feiringen. Alle brudeparene ble invitert til å delta i programmet «Vi går om bord.» Elleve av de tolv involverte var i Norge og det lot seg heldigvis gjøre å samle alle disse i universitetets aula til sending. Siste mann var Agnar Espegren. Han var stasjonert i Hong Kong og kunne derfor ikke være med – trodde alle. Men siden programmet skulle gå på julaften måtte de jo også ha med en julenisse. Og bak nissemaska var nettopp Agnar Espegren. Hans kone Olga ble selvsagt fryktelig glad. Senere har scenen der nissen avsløres for Olga blitt en klassiker fra TV-ens barndom.

Hjemme i Ski
Etter tiden på misjonsmarken kom ekteparet Kollerøs tilbake til Ski. Her hadde de eiendommen Solstad, og Esther og Johannes tilbrakte pensjonistårene sine her. Johannes Kollerøs døde i 1988, 79 år gammel. Esther Kollerøs døde i 2003, 90 år gammel.

Foto:
Avskjedsselskap for Esther Skraastad, 1937.
Fotonummer: SKIH 043 029.
Fotograf: ukjent.
Bildet er samlet inn av Ski Historielag.

Trykte kilder:
Aftenposten 16.april 1946.
Kollerøs, Esther: Brudeferden til Kina, Lunde, Oslo 1973. Du kan lese boka her.
Norsk Misjonsleksikon, Nomi forlag – Runa forlag, Stavanger 1966.
Thorvaldsen, Johannes: «Kristenliv i Østfold og Akershus» i Follominne 1974, Follo Historie- og museumslag, Drøbak 1974.
Uglem, Olav: Norsk misjonshistorie, Lunde, Oslo 1979.

Nettkilder:
Arkivverket.
Menighetsbladet for Ski og Kråkstad.
NLMleksikon.
Wikipedia.