I våre dager ser vi kvinnelige idrettsutøvere på fjernsyn hver eneste dag. Stort sett konkurrerer de innenfor de samme idrettene som menn. Lenge var skihopping den siste barrieren, men dette har endret seg i løpet av de siste årene.

Heller elegant enn svett
Likestilling innenfor idretten har imidlertid ikke bestandig vært en selvfølge. Lenge var det bare noen få idretter som var åpne for kvinner. Dette var gjerne øvelser der det estetiske ble vektlagt framfor det målbare og der konkurranseaspektet var sterkt nedtonet. Kvinner måtte gjerne være elegante og stilfulle og opptre i lekre drakter, men de skulle helst ikke se slitne og andpustne ut.

Turn var blant de første idrettsgreinene der kvinner fikk delta på lik linje med menn. Riktignok ble de to første landsturnstevnene, i 1886 og 1890, arrangert uten kvinnelige deltakere. Men fra 1895 fikk kvinner delta ved disse stevnene. Kvinneandelen var imidlertid lav de første 20 årene. Først ved stevnet i Trondheim i 1918 deltok mer enn 100 kvinner. Fra da av økte til gjengjeld kvinneandelen hurtig og ble nær tidoblet fram til stevnet i Stavanger i 1934. Da deltok 1171 kvinner og 1216 menn. Dette er for øvrig siste gang det var færre kvinnelige enn mannlige deltakere på et landsturnstevne. Ved landsturnstevnet i Trondheim i 2001 var antall kvinner 2573 mens kun 319 menn deltok.

Arbeidernes Idrettsforbund åpner døren
Svømming og tennis var også idretter der kvinner tidlig fikk lov å delta, men utviklingen gikk sakte og lite skjedde før 1925. Da åpnet Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) mange nye idretter for kvinnene. De fikk da anledning til å delta i friidrett, sykling, skyting og langrenn. Det ble dessuten opprettet et kvinneutvalg i AIF i 1935. Landsforbundet fulgte opp utviklingen og organiserte alpint og håndball for kvinner.

OL i 1928 – et tilbakeslag
Under OL i Amsterdam i 1928 sto friidrett for kvinner på programmet for første gang. Dette hadde vært svært omstridt. De moderne olympiske lekers far, Pierre de Coubertin, var sterk motstander av kvinnelig deltakelse. Han måtte faktisk gå av som leder for Den internasjonale olympiske komité før kvinnene fikk lov å delta.

Under Amsterdam-OL ble det blant annet arrangert 800 m for kvinner. Dette ble imidlertid ikke særlig vellykket. En del deltakere var dårlig trent. Dette førte til at flere måtte bryte mens andre så vidt klarte å krysse mållinjen før de falt sammen. Dette bygde opp under myten om at det var unaturlig for kvinner å drive med utholdenhetsidrett. Utslitte kvinner som lå og heiv etter pusten var nok heller ikke et vakkert syn.

Fiaskoen under konkurransene i Amsterdam satte kvinnelig friidrett kraftig tilbake. Mennene i Den internasjonale olympiske komité hadde blitt rystet av hendelsen i 1928. Først under OL i 1960 var 800 m tilbake på programmet.

Etter krigen
I 1946 var tolv idretter på Norges Idrettsforbund åpne for kvinner. Dette var turn, ski, skøyter, svømming, tennis, friidrett, kappgang, håndball, fekting, orientering, badminton og volleyball. Det var likevel en rekke sterke krefter som sto i mot. Flere idrettsledere mente at kvinneidrett burde være vesensforskjellig fra herreidrett både av estetiske og idrettslige grunner. Valg av idretter og øvelser burde velges med tanke på i hvilken grad de støttet opp under den tradisjonelle kvinnerollen. Styrke- og utholdenhetsidretter ble derfor motarbeidet. En søkte også å nedtone konkurransemomentet og i stedet forsterke mosjonsaktivitetene. Kvinnene fikk eget idrettsmerke i 1934 og etter krigen ble husmorgymnastikken organisert.

1970-tallet – det store gjennombruddet
Selve gjennombruddet i de fleste mannsdominerte idretter kom først på 1970-tallet. Etter suksessen for de kvinnelige langrennsløperne under VM i Oslo i 1966, med Ingrid Wigernæs i spissen, ble det mer akseptert med kvinnelige langrennsløpere. Også innenfor idretter som sykling, fotball og skiskyting fikk kvinnene større innpass. Noe senere kom også kraftidretter som vektløfting og bryting med på programmet. Grete Waitz’ og Ingrid Kristiansens formidable prestasjoner innenfor maraton og langdistanse på 1980-tallet var i høyeste grad med på å åpne døren for at kvinner kunne drive med utholdenhetsidretter. Boksing kom først med på 1990-tallet og skihopping har som nevnt, først de senere årene blitt også en kvinneidrett.

Utviklingen i Ski
I vår kommune ser vi klare trekk av den samme utviklingen som i landet ellers. De eldste bildene vi har av kvinnelige idrettsutøvere er hovedsakelig av turnere, friidrettsutøvere og håndballspillere. Friidrettsutøverne deltok for øvrig hovedsakelig på korte distanser som 60 m og 100 m. Det finnes dokumentasjon på at kvinner drev med utholdenhetsidrett, men dette er oppgitt til å være marsjkonkurranser. I Kråkstad Idrettslags protokoll kan vi lese at det ble arrangert en marsjkonkurranse 16.mai 1932 mellom Ski og Kråkstad. Løypa gikk fra idrettsplassen i Kråkstad via Frogner, Ski, kommunegården, Løken og tilbake til idrettsplassen. Løypa ble anslått å være 10 km. Vinner ble Else Krogh på 1,09,24 (nr.3 fra venstre på bildet ovenfor). Tiden tyder på at hun var i god fysisk form.

Det finnes også dokumentasjon på at kvinner i Ski Turn og Idrettsforening drev med fotball rundt 1930, ”men det er av mindre betydning,” står det i jubileumsskrivet til idrettslaget fra 1934. Et viktigere tema var derimot det estetiske. Jubileumsskrivet presenterer dametroppen i turn. De deltok i pinsen 1933 på et kretsturnstevne på Høybråten. Det blir trukket fram at dametroppen fikk masse ros for sine vakre drakter. Selve prestasjonen nevnes derimot ikke med et ord.

Bildet
Bildet ovenfor ble brukt i en avisartikkel med følgende tittel: «Da fire Kråkstadjenter i turnsko og skjørter, med lange fletter og «fighting spirit» beseiret Bislets publikum.» Artikkelen er et tilbakeblikk og beskriver de fire jentenes innsats på 4 x 60 meter stafett på Bislet 10. juni 1931. Ved samme anledning skulle de også ha løpt individuelt på 100-meteren, men rakk aldri fram fordi starten på denne ble fremskutt en halv time slik at Sonja Henie kunne nå et fly. Henie ble for øvrig nr.4 i denne øvelsen. Avisartikkelen er skrevet av Anton Schou, men vi kjenner ikke til hvilken avis den ble publisert i eller hvilken dato.

Fotografiet viser de fire jentene under et stevne i Drammen 29.mai 1932. Der ble stafettlaget nummer tre på 4 X 60 m. De fire er fra venstre; Hjørdis Thorvaldsen, Maren Kvilesjø, Else Krogh og Randi Weydahl. Ved det samme stevnet ble det også arrangert individuell 60 m. Der ble Hjørdis Thorvaldsen nr. 4 og Maren Kvilesjø nr. 5. Begge fikk samme tid: 8,9 sek. Det er ikke utenkelig at bildet er tatt etter denne øvelsen siden det er bare disse to som har startnummer på brystet.

Det var jenter som disse fire som gikk foran og viste veien for de mange som seinere har kommet til og hatt stor glede av å drive med idrett.

Foto:
Damestafettlaget fra Kråkstad, Drammen, 29.mai 1932.
Fotonummer: 0213-054-0001.
Fotograf: ukjent.
Giver av bildet: ukjent.
Bildet er samlet inn av Ski Historielag.

Trykte kilder:
Kirkebøen, Stein Erik: Idrettsjenter – veien til topps, Universitetsforlaget, Oslo 1986.
Von der Lippe, Gerd: ”Glimt fra kvinneidrettens historie” i Kvinner og idrett – fra myte til realitet, Gyldendal, Oslo 1982.

Nettkilder:
Maihaugen.
Norges gymnastikk og turnforbund.
Store Norske Leksikon: www.snl.no

Arkivkilder:
Ski lokalhistoriske arkiv: Arkiv P-1020: Ski IL, Xa0001.
Ski lokalhistoriske arkiv: Arkiv P-1065: Kråkstad IL, Aa0003.