Det har gått åtti år siden de første elevene gikk inn dørene på skolen i Sørmarka. Anlegget som nå er konferansehotell, var i mange år en viktig opplæringsinstitusjon for fagbevegelsen.

Bakgrunnen
Historien om Sørmarka henger sammen med Arbeiderpartiets og arbeiderbevegelsens historie. Ved stortingsvalget i 1903 fikk Arbeiderpartiet valgt inn sine fire første representanter. I tillegg hadde de allerede mange representanter i kommunestyrer rundt om i landet. Femten år seinere, i 1918, var partiet landets største med en oppslutning på 31,6 %. Samtidig var også fagforeningene i frammarsj. Mange av de fagorganiserte hadde smått med skolegang utover vanlig folkeskole. Det blei derfor viktig å satse på opplæring og videreutdanning av de tillitsvalgte.

Forhistorien
Allerede i 1918 begynte forberedelsene til det som etter hvert skulle bli til Landsorganisasjonens skole i Sørmarka. Da vedtok Arbeiderpartiet å utgreie spørsmålet om reising av en egen arbeiderhøgskole. På den tiden var det imidlertid store indre stridigheter i partiet. Striden sto om partiets ideologiske retning og munnet ut i to splittelser, en i 1921 og en i 1923. På grunn av den indre uroen blei skoleplanene lagt på is ei stund.

I 1932 kjøpte Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF) en liten eiendom på Malmøya i Oslofjorden. Her blei det holdt korte sommerkurs og kurs for Den sosialistiske dagskolen. Kapasiteten blei etter hvert sprengt. Dessuten blei det reist krav om at det måtte opprettes en egen høgskole som hadde mindre propagandapreg enn skolen på Malmøya.

Haakon Lie var en sentral skikkelse i AOF. Han sto bak opprettelsen av forbundet i 1931 og blei seinere ansatt som sekretær. Lie jobbet hardt med å få reist en egen arbeiderhøgskole. Han søkte etter et sted der ungdom kunne lære i et uforstyrret skolemiljø, og som også kunne tilby rom for sportslig utfoldelse. Det var dessuten viktig at eiendommen ikke lå så langt unna hovedstaden.

I 1930 hadde Oslo kommune kjøpt Syverud gård med skog. Handelen hadde funnet sted gjennom et makeskifte og formålet var egentlig ikke å kjøpe eiendom, men å kvitte seg med en trevarefabrikk som kommunen eide. Oslo kommune hadde slik sett ikke noe behov for Syverud gård. I 1937 kontaktet Arbeidernes Opplysningsforbund Oslo kommune med tanke på et mulig kjøp av gården. Tilbudet førte til heftige diskusjoner i bystyret før de besluttet å bortfeste eiendommen til AOF. Den årlige leien blei satt til 2500 kr. Leietiden var satt til 40 år.

Neste punkt på agendaen var å skaffe penger til bygging av skolen. Dette blei ordnet på LOs fagkongress i 1938. Der blei det opprettet et fond som skulle gå til reising av arbeiderhøgskoler. Det skulle ytes 2 kr pr. medlem til fondet som fort kom opp i 580.000 kr. Skolen gikk da fra å være et AOF-prosjekt til å bli Landsorganisasjonens skole. Dette hadde imidlertid ikke så stor praktisk betydning. LO og Arbeiderpartiet hadde et svært tett samarbeid og AOF hadde under Haakon Lies ledelse, blitt en viktig rekrutteringsbase for parti og fagbevegelse.

To skoler i én
Driften av skolen var todelt. I vinterhalvåret var det folkehøgskole og i sommerhalvåret var det fagforeningsskole, samt noen kortere sommerkurs. En viktig årsak til denne todelingen var finansieringen av driften. Skolen mottok statsstøtte for folkehøgskoledriften. Ved å drive folkehøgskole etter godkjente læreplaner kunne mye av driftsutgiftene dekkes av statstilskudd.

Etter vedtaket på fagkongressen i 1938, kom byggingen av skolen snart i gang. Det blei nedsatt en byggekomité med LO-leder Olav Hindahl som formann. I september blei det valgt et skolestyre og Halvard M. Lange blei ansatt som styrer. I tillegg til Lange blei det også ansatt ytterligere to lærere. Dette var Hjalmar Helgesen og Bertold Hasvoll. Maren Hveem blei ansatt som husmor og Sverre Bakken som vaktmester. Bakken skulle også forpakte gården like ved.

22.oktober 1938 blei Østmarka Folkehøgskolelag konstituert. Laget skiftet seinere navn til Sørmarka Folkehøgskolelag. Til stede på møtet var 28 representanter fra LO, AUF, Arbeidernes Avholdslandslag og Framfylkingen. Det første styret besto av LO-leder Hindahl, skoleinspektør dr. B. Ribsskog, professor Sverre Steen, professor Birger Bergersen og sekretær Haakon Lie.

Oppstart
Etter planen skulle det første elevkullet ved fagforeningsskolen begynne i slutten av april 1939, men bygget var på langt nær ferdig til oppstart så tidlig. Åpningen blei derfor utsatt til etter 17.mai. Søndag 21.mai skulle skolen etter den nye planen åpnes med middag til 60-70 gjester, men fremdeles var ikke alt klart. Inne manglet det stoler og bord og ute sto gresset på plenen meterhøyt. LOs daværende sekretær, Lars Evensen, var en av gjestene. Han tok affære, treiv en ljå og satte i gang med å slå plenen. Elevene som skulle starte på skolen, hjalp også til med å sette bygget i stand.

Tross iherdig innsats fra mange, måtte den offisielle åpningen av skolen ytterligere utettes. Først den 28.juli, samtidig med avslutningen av det første LO-kurset, blei skolen offisielt åpnet.

Da skolen omsider sto klar, hadde den plass til 50 elever i enkeltrom på internatet. Undervisningsbygningen hadde to klasserom og lesesal. I tillegg var det gymnastikk- og festsal, matsal og dagligstue. Skolen hadde også eget vaskeri der klærne blei vasket en gang i uka. Det var også dusjbad og dessuten bademuligheter i Syverudtjernet like ved.

Det blei også anlagt idrettsplass. Den blei blant annet til ved hjelp av 10-15 sudettyske flyktninger som Haakon Lie fikk plassert ved skolen vinteren 1938-39.

Fagforeningsskolen
LO-skolen ved Syverudtjern var høyeste trinn i arbeiderbevegelsens opplæringsvirksomhet. For å få plass her måtte man først ha gjennomgått sosialistisk kveldsskole eller seks måneders studiearbeid. Alle som ble tatt opp måtte også ha gått gjennom forberedende korrespondanseundervisning før skolen begynte. Skolen tok i mot LO-medlemmer og medlemmer fra andre fagorganisasjoner som samarbeidet med LO. Man siktet seg først og fremst inn på elver som var unge voksne, helst i alderen 20-35 år.

Andreas Wormdahl som var elev på det første kurset sommeren 1939, skreiv om oppholdet i bladet Arbeider-Ungdommen. Han beskriver en vanlig dag slik: «Vi står opp kl.7. De neste 20 min. er det rengjøring av rommene. Vi må sjøl re opp senga, tørre støv og vaske golvet. Fra 7.30 til 8 er det mosjonsgymnastikk, deretter kall dusj og påkledning. Kl.8.30 er det frokost.» Han forteller så videre: «Kl.9.15 tar så undervisninga til og varer til kl.12.45 bare avbrutt av små hvilepauser. Kl.13 er det middag og kl.16.15 kaffe. Fra kl.16.45 er det så skole igjen til kl.18.30. Da er det kveldsmat, og kl.22.30 skal det være ro på rommene.»

Fritida innimellom undervisningstimene skulle elevene bruke til selvstudium. Dessuten var det jo viktig å bruke litt tid til friluftsliv. Tjernet ligger jo like ved skolen og blei hyppig benyttet til bading og skogen rundt egnet seg godt til turer.

Elevene deltok også på en rekke ekskursjoner. Wormdahl nevner at de blant annet besøkte Askim Gummivarefabrikk, Borregård i Sarpsborg, Rånåfoss kraftverk, Arbeiderbladet, Folkemuseet på Bygdøy og ymse kooperative bedrifter i Oslo.

Det blei avholdt elevkveld en gang i uka. Her var det foredrag og diskusjoner, lagsavis, sang og filmframvising. I blant fikk de også besøk av ungdomslag fra osloområdet. Da blei det også anledning til leik og dans.

Folkehøgskolen
De første folkehøgskoleelevene begynte på skolen i begynnelsen av oktober 1939. Undervisningen skulle etter planen avsluttes i slutten av april 1940, men 9.april blei landet hærtatt av tyske styrker og skoleåret avsluttet noen uker tidligere enn planlagt.

Det viktigste målet med folkehøgskolen var å hjelpe elevene til å lære seg en arbeidsmåte de kunne bruke til selvstudium da de var ferdige med skolen, og gi de et kunnskapsgrunnlag for et slikt selvstudium. Undervisningen var derfor lagt opp på en annen måte enn den tradisjonelle der læreren holdt et foredrag. I stedet blei det lagt vekt på å lære elevene å arbeide selvstendig.

Skolen hadde et rikholdig bibliotek. Far til Halvard Lange, Christian L. Lange, hadde testamentert 1.000 bøker til skolen. Elevene jobbet ofte i små grupper. De oppsøkte hyppig biblioteket for å finne stoff til ulike oppgaver de var satt til å løse. Løsning og framføring blei diskutert av lærer og elever.

Folkehøgskolen siktet seg inn på elever i alderen 17-25 år, altså litt yngre elever enn fagforeningsskolen. Skolen hadde kapasitet til å ta i mot 50 elever, men sleit med å få fylt opp alle plassene det første skoleåret. Prisen var såpass høy at mange ikke kunne ta seg råd til dette. Et stipend fra LO var imidlertid til hjelp og førte til at de fleste elevplassene blei fylt. Den første vinteren var det 45 elever ved skolen. 11 av disse var jenter. Rundt halvparten var fra Oslo og omegn, resten kom fra hele landet.

Etterkrigstid
Etter krigen overtok Hjalmar Helgesen som styrer ved skolen. Bertold Hasvoll og Hagbart Røise blei ansatt som faste lærere. I tillegg blei en rekke eksterne foredragsholdere og lærere engasjert.

Lærerne Hasvoll og Røise sa opp stillingene sine i 1950 etter en del strid med skolens styre om arbeidsforholdene. Erling Rønneberg blei da ansatt som ny lærer. Rønneberg var fra Ålesund og hadde hørt om Sørmarka under et studieopphold i Cambridge. Han tok kontakt med Helgesen med ønske om å få seg jobb etter endte studier. Rønneberg hadde bakgrunn i motstandsbevegelsen og hadde blitt alvorlig såret under et fluktforsøk i april 1945. Han var ikke medlem av Arbeiderpartiet (det blei han først en tid seinere). For skolens styre var ikke dette så viktig. De sjekket imidlertid bakgrunnen hans for å forsikre seg om at han ikke var kommunist. De ble beroliget av at han hadde borgerlig bakgrunn i Ålesund og ansatte ham. Rønneberg blei ansatt som styrer ved skolen i 1955 etter at Helgesen hadde sagt opp jobben. Helgesen jobbet seinere ved Den nordiske folkehøgskolen i Genève.

Utover på 1950-tallet begynte folkehøgskolen å slite. Endringer i tilskuddsordningen førte til økonomiske vansker. Offentlige skoler blei prioritert foran arbeiderhøyskoler. I 1954 måtte derfor folkehøgskolen innstille driften. Fagforeningsskolen fortsatte imidlertid sin del av virksomheten. På slutten av 1950-tallet blei også tilbudet utvidet litt. Det blei da arrangert fireukers faglig-politiske ungdomskurs på vinteren.

Selve skolebygningen begynte også å skrike etter vedlikehold. At det sto ille til blei helt åpenbart våren 1958. Da deltakerne på et kurs i regi av Norsk Tolltjenestemannsforbund hadde stilt seg opp på verandaen for fotografering, sviktet hele verandaen og en kursdeltaker blei såpass hardt skadet at han blei sykemeldt i lang tid etterpå.

1960-tallet: Utvidelse og en folkehøgskole som gjenoppstår og forsvinner.
1960-tallet kom med ny giv. Arbeiderbevegelsen sto foran flere utfordringer og så behovet for en styrket topputdanning. Folkehøgskoledriften blei derfor gjenopptatt høsten 1960. Samtidig utvidet LO-skolen driften til to årlige 8-ukers kurs, et på våren og et på høsten. Disse skulle gå parallelt med folkehøgskoleundervisningen noe som førte til behov for mer plass.

Et nytt internatbygg blei oppført i perioden 1962-64. Her skulle det bli plass til ytterligere 40 elever. Det blei også bygd 13 grupperom, et større undervisningsrom og et oppholds- og konferanserom. Samtidig blei den gamle bygningen ominnredet og modernisert. Et tredje internatbygg blei påbegynt kort tid etter og i 1966 hadde da skolen fått plass til 110 elever.

Erling Rønneberg gikk av som styrer i 1963. Han blei da ansatt som rådmann i Ski kommune. Styrervervet blei da delt i to. Birger Breivik blei ansatt som ny styrer. Han skulle ha det øverste ansvaret på Sørmarka og lede skolens faglige sektor. Ketil Nordahl blei ansatt som rektor på folkehøgskolen.

Breivik var utdannet kystskipper. Han hadde bakgrunn fra fagbevegelsen og hadde ledet LOs distriktskontor i Trondheim. Han var en engasjert og allment orientert sosialist som ønskte å gjøre Sørmarka til et politisk og ideologisk kraftsentrum. Ketil Nordahl var utdannet lærer. Han var sønn av daværende LO-leder Konrad Nordahl (LO-leder 1939-65). Han hadde tidligere blant annet undervist ved Den nordiske folkehøgskolen i Genève.

Ketil Nordahl blei bare ved Sørmarka i to år, fram til 1965, før han sa opp jobben og dro tilbake til Genève. Der gikk han inn i en jobb hos ILO (FNs organisasjon for arbeidslivet). Folkehøgskoledriften blei da nedlagt og videre drift blei overført til Ringsaker folkehøgskole som nå blei arbeiderbevegelsens eneste folkehøgskole. Bakgrunnen for nedleggelsen var delvis at det hadde vært en nedgang i antall søkere til folkehøgskolen i Sørmarka. Men den viktigste grunnen var nok at LO ønskte å forbedre toppskoleringen av sine tillitsvalgte ytterligere. De ville derfor utnytte hele kapasiteten ved Sørmarka til dette formålet

1970-tallet: Fra bygging i bredden til bygging i dybden.
Tidlig på 1970-tallet blei skolen ytterligere utvidet. Det blei bygd egne boliger til betjeningen, renseanlegg og et eget administrasjonsbygg. Byggene sto ferdige høsten 1974. Skolens ledelse meinte da skolen var blitt stor nok og at ytterligere utvidelser ikke var nødvendige. De fryktet at en for stor skole ville føre til fremmedgjøring og tap av intimitet. Skolen skulle ikke bare være en kunnskapsformidler, men også et sted der elevene trivdes og følte seg hjemme. Skolen skulle derfor ikke vokse mer i bredden (bygninger), men i dybden (kvalitet).

Fra 1970 av blei skolen delt inn i to trinn. Det første trinnet var et seksukers kurs og det andre trinnet var et åtteukers kurs. I løpet av ett år arrangerte skolen tre kurs på trinn I og ett kurs på trinn II. Det var 25 elever på hvert kurs og bare rundt en tredjedel tok begge trinnene.

En av de mest populære lærerne ved skolen på 1970-tallet var Tryggve Aakervik. Han var kjent som ‘Mannen med den røde gitar’ og hadde allerede en lang karriere som musikant og tillitsvalgt bak seg. Aakervik med sin røde gitar spilte en stor miljøskapende rolle. To ganger i uka ledet han fellessang om morgenen. Sangen foregikk i hallen der elevene oppholdt seg mellom frokost og kl.9. Han sto også for arrangementer om tirsdagskveldene. Disse sangstundene blei svært populære og var noe som kursdeltakerne satte særlig stor pris på. Aakervik ga ut en LP med arbeidersanger, ‘Sleggene synger’, sammen med Ragnar Danielsens orkester i 1974. Aakervik jobbet ved skolen fram til han gikk av med pensjon i 1983.

Midt på 1970-tallet fikk biblioteket en solid oppgradering. De flyttet inn i nye og større lokaler i den gamle internatbygningen. I januar 1977 ansatte skolen en bibliotekar i deltidsstilling. Stillingen blei utvidet til heltid fra 1981. Satsingen på biblioteket gjenspeilte seg også i utlånsstatistikken. Fra 1977 til 1982 økte det samlede utlånet med over 1000 bøker, fra 1319 til 2360. Størsteparten av økningen kom på utlån av faglitteratur.

1980-tallet: Storstilt modernisering.
I 1982 vedtok LO-sekretariatet å modernisere Sørmarka. Den gamle internatdelen blei revet og et nytt bygg blei oppført. Det nye bygget skulle inneholde et moderne lyd- og bildestudio, et opplegg for EDB-opplæring og et tolkeanlegg til bruk ved internasjonale kurs. I tillegg blei rommene i de øvrige internatene modernisert. På slutten av 1980-tallet blei dessuten administrasjonsbygningen utvidet.

Den som fikk det daglige ansvaret med å lede skolen mens bygge- og moderniseringsarbeidene pågikk, var Jakob Grava. Grava blei ansatt som ny styrer sommeren 1983 da Breivik gikk av med pensjon. Grava hadde blant annet bakgrunn som distriktssekretær i LO og kontorleder i Arbeiderpartiet.

I 1989 blei skolen en selvstendig enhet underlagt LO. Den endret da navn til Sørmarka LOs studie- og konferansesenter.

Sørmarka i dag
Mye har endret seg i Sørmarka på 80 år. I dag (2019) er anlegget et konferansehotell med et mangfoldig tilbud. Det drives som et vanlig hotell der hvem som helst kan ta kontakt og bestille rom. Fagbevegelsen er nå bare til stede på eiersiden. Men kanskje, hvis man besøker området og snuser inn atmosfæren, kan man fremdeles fornemme noe av fortidens sus i veggene og i skogen rundtomkring?

Foto:
Sørmarka Folkehøgskole, 1954.
Fotonummer: SKIH WF 071781
Fotograf: Fjellanger Widerøe A/S
Bildet er samlet inn av Ski Historielag

Kilder:
Aftenposten 27.august 1937
Berntsen, Harald: ‘Sørmarka – fra skole til studie- og konferansesenter’ i Arbeiderhistorie 1989, Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, 1989.
Berntsen, Harald: Fagorganisasjonens høyskole, Sørmarka 1939-1989, Tiden, Oslo 1989
Dagsavisen 27.januar 2006.
Damms store leksikon, Damm, Oslo 1988:
Morgenbladet 27.august 1937.
Sørmarka folkehøgskole 1947, Skolelaget, Sørmarka.
Østlandets Blad 25.juli 1938, 3.januar 1940, 21.februar 2008 og 15.juni 2018.

Nettkilder:
AOF: https://www.aof.no/ (besøkt 5.juli 2019 kl. 8.50).
Arbeiderpartiet.no
Discogs: https://www.discogs.com/Tryggve-Aakervik-Ragnar-Danielsens-Orkester-Sleggene-Synger-Arbeidersanger/release/5928175 (besøkt 4.september kl.8.44)
Oslo kommune, byarkivet: https://www.oslo.kommune.no/OBA/tobias/tobiasartikler/t3983.htm (besøkt 5.juli 2019 kl. 8.40).
Sørmarka konferansehotell: https://www.sormarka.no/ (besøkt 9.september 2019 kl.10.00)
Wikipedia: https://no.wikipedia.org/wiki/Splittelsene_i_Arbeiderpartiet_1918%E2%80%931923 (besøkt 4.juli 2019)
https://no.wikipedia.org/wiki/S%C3%B8rmarka (besøkt 4.september 2019 kl.13.39)