En sommerdag i 1934 la fire unge jenter ut på sykkeltur. De skulle tråkke seg hele veien fra Kråkstad til Flå i Hallingdal. Jentene fikk lite oppmuntring, men de ville vise hva de var lagd av.

Ei av jentene skrev seinere om turen i Kråkstad frisinnede ungdomslags håndskrevne avis, Norrøna. Teksten er skrevet halvveis i diktform og undertegnet ”Lisa” (trolig et pseudonym). Bildet viser de fire jentene rett før turen starter. Fra venstre ser vi: Astri Ruud, Else Krogh, Astrid Frestad og Grethe Hjell.

Firkløveret på tur
Sol og sommer lokket oss til å dra ut på tur
til Norges stolte fjelde, og herlige natur.
I tankene vi hadde oplevet turer mange gange i vinterens løp.
Men andre trodde naturligvis det hele bare var spøk –
Men turen den var bestemt helt fra i fjor.
Og vi skulde vise dem at jenter også kan holde ord.

På sykkel skulde vår eventyrlige ferd gå.
Tur og retur. Kråkstad – Oslo – Flå. –
Med telt og ryggsekk skulde vi kampere i det fri
og nyde livet riktig herlig. –

«Dere på tur. Jo det skal bli et fint turkløver å sende av sted.
Når dere kommer til Oslo er det bare knappene å se.
Dere sykle 18 mil.
Aa nei det skal nok både vilje og energi til.»

Det var ikke store tanker de hadde om oss,
men slike småting fikk nok ikke oss til å forandre mening.
De kunde bare vente til vi fikk hjulene i sving.
Så skulde de nok få se at firkløveret var ikke norske jenter for ingenting.

Vi måtte naturligvis rådsmøte ha.
Det var den provianten som skulde ordnes da.
Men da jeg vilde ha med 6 poteter skulde du hørt på spell.
6 poteter, nei, bevaremig vel.
Aa Lisa, du blir så lidderlig dom.
Ja det er før så det bryr jeg mig ikke noe om.
Forresten drar ikke jeg på tur for å sulte i hel.

Tidlig en morgenstund dro vi av sted.
Ut i det ukjente område,
spent på hvad vi vilde opleve.
Godt utrustet og beredt til å møte alle farer.
Ja selv om det skulde stå om liv
så hadde den ene Astri en øks og den annen en tollekniv.

Med Astri Ruud som kartleser var ferden i de beste hender lagt.
Og med mig som anfører for hele banden blev mil efter mil tilbakelagt.
Astri med den berømte tollekniv var nummer 3.
Og den som avsluttet troppen var Grethe.
Snart nådde vi Gjersjøen og jeg hørte de bakerste si:
«De må huske på at detta skal ikke væra noe flåeri.»

Kommet forbi Sandviken hvilested et snodig syn vi så: 2 jenter løp for livet for å henge på.
Med en bykjørs, men det var naturligvis ikke råd.
Straks nådde vi dem igjen, og jeg hørte kartleserens stemme om litt:
«Aa Lisa, jeg var så redd de skulde henge sig fast i steikepanneskaftet mitt.»

Så var det Oslo da. Og det store spørsmål var hvordan vi skulde klare den trafikken.
Det hele gikk brillefint, når undtas at Astrid i gledens rus,
på grunn av for dårlige bremser holdt på å kjøre overende en buss.

I Bærum var første rast på ferden,
5 mil på 3 ½ time – du store verden.
Helt glorin syns vi naturligvis:
Solen stekte fra skyfri himmel og,
oppover til Sollihøgda trodde jeg simpelthen,
at det bare hadde blitt en våt flekk av mig igjen.

Snart bar det heldigvis nedover igjen,
og om litt nådde vi Tyrifjorden.
Her holdt vi en lang middagshvil,
og det blev filmet i stor stil.
Alle var i strålende humør.
Men plutselig målbevisst ho Astrid har sett på himmelen mystiske tegn.
For med et megetsigende blikk i sine kloke blå øine utbrøt hun
ganske stille «Nå jenter blir det snart regn.»

Glitrende vann og blånende fjell
fulgte oss nu næsten helt til kveld.
Snart en elv med buldrende foss det var
for like efter å renne stille og umerkbar.
Store tunge graner stod æresvakt på vår vei
og vugget forskrekket på sine hoder over slik en åsgårdsrei.

Litt nedenfor Norderhov, blev vi overfalt.
Ja, av tordenvær, da, forståss.
Mens vi beskjedent mumlet at han «Tor»
behøvde ikke gjøre noe bryderi for oss.
Vi vinka til ei budeie på en gård nær Hønefoss.
Men trur dere ikke ho snudde ryggen til oss.
Og ville ho ikke vinke kunde ho la væra da.
Vi vinka til en sveiss, og det gikk ihvertfald bra.

I Veme slo vi leir og der,
traff vi de kosligste mennesker på kloden her
Like ved kommunelokale og landhandleri.
Der drev en og øvde sig på trekkspill og så danset naturligvis vi.
Men vi blev snart trette. 10 ½ mil.
Det hadde tatt på vår energi.
Og straks efter sovnet landeveiens døtre til Soknas sakte skvulp
og trekkspillets melodi.

Dagen efter regnet det,
men vi måtte allikevel av sted.
Da vi snakket om at vi hadde mye med oss
lo han Matias Modalen og sa: «Ja en veit itte å en har før en ska fløtta.»
Før vi reiste skulde vi ha brus, og vi sendte
Grethe av sted, men hun svarte med et smil:
«Trur dere virkelig de er så lettsindige her oppe at de har det.»
Straks efter sa vi farvel og takk for oss og drog av sted,
videre videre mot nye eventyr, ut i det ukjente.

Snart nådde vi Soknedalsbakkene.
De verste bakkene en skulde se.
Og nu gjaldt det at bremsene dugde.
I øsende regnvær syklet vi.
Men det hadde ikke noe å si.
Snart nådde vi Krøderen og der fikk vi en forskrekkelse hver i sær.
Grethe var blitt borte for oss.
Du verden hvor hadde hun montro satt koss.

Vi fant henne da tilslutt hvor hun var,
ivrig i snakk med en kjekk slåttekar.
Sykkelen hennes hadde slått klikk,
og da nødvendig hjelp hun fikk.
Nu gikk det bra til vi kom til Flå.
Der skulde det bli godt å hvile ut nå.

I tre dage vi dovnet oss der,
mens regnet silte ned. Du skulde aldri sett slikt vær.
Noen lyse øieblikk iblandt,
og da var vi elleville, det er visst og sant.
Tror ikke de er mere begeistret i Nordland når de får solen å se,
enn vi var da den sendte sine stråler over oss ned.

Den fjerde dagen måtte vi forlate Flå.
Og turen tilbake om Drammen skulde gå.
Ved Hole gård i Sysle slo vi leir for natten.
Å skrive noe om det har jeg utelatt.
Men det er sikkert; det blev en urolig natt.
kartleseren og jeg fikk skylda, og det var ikke noe rart i for overalt blev hun tatt for søstra mi.
Og noen skulde jo ha skylda så det hadde ikke noe å si.

Dagen efter skulde vi hjem.
Vi måtte henge i
for vi hadde over 12 mil.
Det var langt frem.
Veien var bare bakke og sving.
De vi hadde hatt opover var ingen ting.
½ 9 var vi i Oslo, og vi begynte nu jo,
å nærme oss de hjemlige bo.

Fra Oslo var det næsten uråd å komme forbi,
alle de som syklet og gikk ute i det fri.
Vi måtte sno oss frem, og vi hørte ofte og titt:
«Nei, se: fire jenter på sykkelritt.»

½ 12 var vi i Kråkstad, og vi kunde nok være glad,
at ingen så oss da.
12 mil, det var en hård tørn, det var vi enige om.
Men hovedsaken var jo at hjem til fastsatt tid vi kom.

Nu lever vi jo på minderne om en herlig tur.
Det var jo deilig selv om det av og til kom en regnskur.
Terreng og natur var vildt som oss selv.
Vi var blitt brunt av sol og vind og ingen uhell.
Ofte vi ønsker nu og da,
at det skulde vært sommer og vi av sted skulde dra.

Lisa

Foto:
Klar for sykkeltur, 1934.
Fotonummer: SKIH 027 010.
Fotograf: ukjent.
Giver av bildet: Astri Jahr.
Bildet er samlet inn av Ski Historielag.

Arkivkilder:
Ski lokalhistoriske arkiv: Arkiv P-1002, Fa0005: Kråkstad frisinnede ungdomslag, Norrøna 11.november 1934.